AI-designautoriteten
Vi står ved et vendepunkt i programvareutviklingen. Diskusjonen handler ofte om hvilken hvorvidt AI skriver den beste koden (Claude vs. ChatGPT) eller hvor hvor AI skal bo (IDE eller CLI). Men det er feil diskusjon.
Det virkelige problemet er ikke generasjon av kode. Det virkelige problemet er validering av det.
Når vi omfavner KI som «Vibe Coders» – der vi angir intensjonen og KI-en står for utførelsen – skaper vi en enorm strøm av ny programvare. En sverm av KI-agenter kan generere mer kode på ett minutt enn en seniorutvikler kan gjennomgå på en uke. Mennesket har blitt flaskehalsen.
Løsningen er ikke mer mennesker. Løsningen er en KI Designautoritet.
Fra håndverker til fabrikksjef
Tradisjonelt er «Design Authority» en liten gruppe arkitekter som møtes én gang i uken eller måneden for å godkjenne eller avvise et design. I en verden av høyhastighets AI-utvikling er den modellen håpløst utdatert. Den er for treg og for reaktiv.
Når vi går over til «Disposable Code» – programvare vi ikke refaktorerer i det uendelige, men kaster og genererer på nytt når kravene endres – endres vår rolle fundamentalt. Vi er ikke lenger murere som legger stein for stein. Vi er arkitektene bak fabrikken som skriver ut veggene.
Men hvem kontrollerer om disse veggene er rette?
“Hanskekastet”: En automatisert ildprøve
En AI Design Authority er ikke en person, men en pipeline. En «Gauntlet» som hver linje med generert kode må kjempe seg gjennom for å nå produksjon. Denne prosessen erstatter ikke den menneskelige kodevurderingen med ingenting, men med noe bedre.
Det fungerer i tre lag:
1. Den utøvende makt (Genereringen)
Vi ber ikke én AI om en løsning, vi ber om tre. Vi lar Gemini 3, GPT-5 og en åpen kildekode-modell (som Llama) jobbe parallelt med det samme problemet. Dette forhindrer tunnelvisjon og bryter gjennom «latheten» som LLM-er noen ganger lider av. Denne tilnærmingen er også vitenskapelig undersøkt og viser at du kan forhindre AI-hallusinasjoner og bygge svært lange kjeder uten feil
2. Det Harde Filteret (Loven)
Her er ingen diskusjon mulig. Koden må kompilere. Linters skal ikke klage. Og avgjørende: Black Box-tester må bestå. Vi tester ikke om funksjonen virker internt (det kan AI-en manipulere), vi tester om systemet utenfra gjør det det skal. Feiler testen? Rett i søpla.
3. Det Myke Filteret (AI-juryen)
Dette er den virkelige innovasjonen. De gjenværende løsningene presenteres for en spesialisert „Voting AI”. Denne agenten skriver ingen kode, men leser kode. Den er trent på våre arkitekturprinsipper, sikkerhetskrav (OWASP, ISO) og samsvarsregler (EU AI Act).
Den stemmer: “Løsning A er raskere, men Løsning B er sikrere og passer bedre til vår mikrotjenestearkitektur.”
Vinneren går til produksjon.
Programvarens maktfordeling
Denne modellen tvinger frem et maktfordelingsprinsipp som mangler i mange team.
- Den lovgivende makt (Arkitekten): Arkitekten skriver "Forfatningen". Promptene, arkitekturdokumentene (
project-description.md, rules.md en principles.md), de strenge kravene. Arkitekten bestemmer hva hvordan vi bygger og hvorfor. - Den utøvende makt (Kodingsagentene): De utfører. Raskt, billig og under tilsyn av menneskelige utviklere.
- Domstolene (Designmyndigheten): Et uavhengig AI-lag som kontrollerer lovligheten.
Konklusjon: Arkitektens nye rolle
Det frigjør oss fra syntaksfeilenes tyranni og lar oss fokusere på det vi er gode på: Systemtenkning. Innsiktssøken. Struktur og beslutningstaking.
Spørsmålet er ikke om KI kan skrive koden vår. Det er allerede avgjort. Kode blir i stor grad disponibel.
Spørsmålet er: Tør du å gi slipp på kontrollen over gjennomføring for dermed å gjenvinne kontrollen over kvalitet den?
