AI Design Autoriteten
Vi står ved et vendepunkt i programvareutvikling. Diskusjonen handler ofte om hvilken AI som skriver den beste koden (Claude vs. ChatGPT) eller hvor hvor AI skal bo (IDE eller CLI). Men det er ikke det rette spørsmålet.
Problemet er ikke generere av kode. Det er validering av det.
Når vi omfavner KI som "Vibe Coders" – der vi angir intensjonen og KI-en utfører – skaper vi en enorm strøm av ny programvare. En sverm av KI-agenter kan generere mer kode på ett minutt enn en seniorutvikler kan gjennomgå på en uke. Mennesket har blitt flaskehalsen.
Løsningen er ikke mer mennesker. Løsningen er en KI Designmyndighet.
Fra håndverker til fabriksdirektør
Tradisjonelt er "Design Authority" en liten gruppe arkitekter som møtes en gang i uken eller måneden for å godkjenne eller avvise et design. I en verden av høyhastighets AI-utvikling er den modellen håpløst utdatert. Den er for treg og for reaktiv.
Når vi går over til "Disposable Code" – programvare som vi ikke refaktorerer i det uendelige, men kaster og genererer på nytt når kravene endres – endres vår rolle fundamentalt. Vi er ikke lenger murere som legger stein for stein. Vi er arkitektene bak fabrikken som skriver ut veggene.
Men hvem kontrollerer om de veggene er rette?
«Utfordringen»: En automatisert ildprøve
En AI Design Authority er ikke en person, men en pipeline. En “Gauntlet” som hver regel generert kode må kjempe seg gjennom for å nå produksjon. Denne prosessen erstatter ikke den menneskelige kodevurderingen med ingenting, men med noe bedre.
Det fungerer i tre lag:
1. Den utøvende makt (Generasjonen)
Vi ber ikke én AI om en løsning, vi ber om tre. Vi lar Gemini 3, GPT-5 og en åpen kildekode-modell (som Llama) jobbe parallelt med det samme problemet. Dette forhindrer tunnelsyn og bryter gjennom «latheten» som LLM-er noen ganger lider av. Denne tilnærmingen er også vitenskapelig undersøkt og viser at du kan forhindre AI-hallusinasjon og bygge svært lange kjeder uten feil
2. Det harde filteret (Loven)
Her er det ingen diskusjon mulig. Kode må kompilere. Linters skal ikke klage. Og avgjørende: den Svartboks-tester må bestå. Vi tester ikke om funksjonen fungerer internt (det kan manipulere AI-en), vi tester om systemet gjør det det skal fra utsiden. Feiler testen? Rett i søpla.
3. Det Myke Filteret (AI-juryen)
Dette er den virkelige innovasjonen. De gjenværende løsningene presenteres for en spesialisert "Stemme-AI". Denne agenten skriver ingen kode, men leser kode. Han er trent på våre arkitekturprinsipper, sikkerhetskrav (OWASP, ISO) og samsvarsregler (EU AI Act).
Han sier: “Løsning A er raskere, men Løsning B er tryggere og følger mikrotjenestearkitekturen vår bedre.”
Vinneren går til produksjon.
Programvarens maktfordelingslære
Denne modellen tvinger frem et maktfordelingsprinsipp som mangler i mange team.
- Den lovgivende makt (Arkitekten): Arkitekten skriver «Grunnloven». Promptene, arkitekturdokumentene (
project-description.md, rules.md, skills.md en principles.md), de strenge kravene. Arkitekten bestemmer hva vi bygger, hvem som bygger, hvordan og hvorfor. - Den utøvende makt (Kodedirektivene): De utfører. Raskt, billig og under tilsyn av menneskelige utviklere.
- Den dømmende makt (Designmyndigheten): Et uavhengig AI-lag som sjekker mot loven.
Konklusjon: Arkitektens nye rolle
Det frigjør oss fra syntaksfeilenes tyranni og lar oss fokusere på det vi er gode på: Systemtenkning. Sannhetssøken. Struktur og beslutningstaking.
Spørsmålet er ikke om KI kan skrive koden vår. Det temaet er allerede avgjort. Kode blir i stor grad et engangsprodukt.
Spørsmålet er: Tør du kontrollen over kode å slippe taket, for dermed å få kontroll over kvalitet tilbake?
gi meg beskjed
